«Hvis hver eneste designer, journalist og hver eneste kvinne og mann kunne forplikte seg til å saktne farten, så kunne vi avslutte en gang for alle ‘fast fashion’ maskineriet, som har ødelagt alt.»

Dette sier Livia Firth, produsent av filmen «The True Cost», leder for Eco-Age og konen til en ikke ukjent Colin Firth, i magasinet Women’s Wear Daily. En av de viktigste årsakene til oppsving av såkalt «fast fashion» har vært Vestens opprydning i lokal forurensing, gjennom å flytte industrien dit kontroll av utslipp er lavest. Dette har ført med seg et globalt marked med lite regulering der det er lov å importere produkter det er ulovlig å produsere i Europa.

Klærne, som andre produkter, er blitt dårligere, billigere og flere. Dette gjelder nå slett ikke lenger bare lavpriskjedene. Hovedpoenget i samme artikkel som fokuserer på en overopphetet motesyklus, er at dette nå har smittet over til hele motesystemet. Som Karl Lagerfeld sier i samme sak: «Mote er blitt en sport. Alle må løpe.»

Det betyr at designerne ikke rekker å lage gode produkter og slett ikke å gjennomtenke hvordan ting skal brukes slik at de sikres et langt liv. For dem som produserer klærne, er presset på pris og hurtighet stadig økende. Dette er også hovedtemaet i filmen «The True Cost», som nylig ble vist i Oslo.

Avanse på mat diskuteres med jevne mellomrom i norske medier, men hvor er debatten om produkter innen sport, klær, kosmetikk med mer, når det gjelder dette «racet mot bunnen»?

Vi vet at klær produsert på samme fabrikker med samme råvarer, ender opp i markedet med prisforskjeller som spriker enormt.

Vi som kan sy, vet hva det vil si å være lett på tråden. Det er nødvendig for at stinget ikke skal synes. Når uttrykket er bedre kjent i en overført betydning, er det fordi at syersker den gangen de var en stor yrkesgruppe i Norge, ikke kunne leve av lønnen de fikk. Prostitusjon blant syerskene var dermed ikke uvanlig.

«Fremtiden i våre hender» publiserte nettopp rapporten «Dårlig råd med nål og tråd – en undersøkelse om tekstilarbeidernes kjøpekraft». Den viser at lite har skjedd på 150 år. I Bangladesh, hvor mye av klærne våre sys, får du 0,07 kilo kjøtt for en arbeidstime, mens vi får 2,42 kilo. Det tilsvarende tallet for løk er en halv kilo mot ti kilo her.

 

Forsker Ingun Grimstad Klepp, Sifo (til venstre) og redaktør Tone Skårdal Tobiasson, nicefashion.org.Den lave lønnen gjør klærne uanstendig billige. Neste gang du kjøper en jeans; tenk på at hver søm er sydd av hender. Det er lite automatiserte prosesser i tekstilindustrien.

 

I klimadebatten er fordeling av miljøbelastning viktig. Om vi fokuserer på forbruk og ikke produksjon, bidro outsourcingen av industrien til rask vekst i norske forbrukeres miljøbelastningen. Derfor er Høyres klimapolitiske talsmann Nikolai Astrups utspill om at vi må «forurense mer» viktig.

Tekstilproduksjon i Norge, som annen vareproduksjon, er underlagt strenge miljøkrav og basert på fornybar energi. Økt lokal produksjon vil naturlig nok også føre til økte priser. Men kanskje enda viktigere, vi får klær som er tilpasset norske forhold og forbrukere. Vi har sett hvordan lokalprodusert mat har bidratt til økt fokusering på variasjon, råvarer, tradisjon og kvalitet.

At dette også kan gjelde tekstil, viser bedrifter som Oleana som produserer jakker inspirert av norske strikke­tradisjoner og tilpasset norske klesvaner og aktivitetsnivå – og produsert med mye håndarbeid i Norge.

Vi ser en rask økning i interessen for norsk ull og en gjennomført norsk verdikjede blant designere og bedrifter. Det beste eksempelet er det nystartede firmaet Varp & Veft som i samarbeid med Krivi Vev, Hillesvåg Ullvarefabrikk og Selbu Spinneri har utviklet stoffer for interiør og klær basert på en utrydningstruet sauerase, og helt og holdent produsert i Norge.

Det som trengs nå er at norske forbrukere og offentlig innkjøp følger opp. Høyt eller lavt, skjevt eller rett, det nye regjerings­kvartalet må snart bygges sammen med både Munch-museet og muligens Deichmann. Det er en fantastisk anledning til å vise frem vakre, varige produkter i norsk ull, stein og tre produsert under våre strenge etiske og miljømessige betingelser.

Livia Firth er også kvinnen bak emneknaggen «#30wears» som oppfordrer folk til å bruke klærne sine lenger, bedre og oftere. Norsk tekstilindustri bør strebe etter at opprydningen i egen bakgård leder oss tilbake til denne typen «slow fashion». Vi kan bidra på akkurat den måten fru Firth etterlyser.